I RealBridge Online lag spilles det i tre klasser, Elite, Åpen og Tiro. Tiroklassen ble avgjort med finalekamp på onsdag.

Kriteriene for å spille i TIRO-klassen i denne turneringen så slik ut:

Tiroklassen er for spillere som ikke har fått ruternål (<15 MP) ved påmeldingstidspunkt. I hver kamp kan én spiller spille med en mentor som ikke oppyller kravene til mesterpoeng, rekrutten kan da ikke ha oppnådd kløvernål (<3 MP).

Disse to lagene hadde kjempet seg til finalen:

JUNIORMIX: Arvid G. Lillejord - Aurora Lillejord - Mateo Chediak - Olea Austad Rom - Jonas Birkeland

og

MAKKERS FEIL: Thor Willhelm Fredheim - Hedvig Lindaas Nordby - Fred Ledley Fredheim - Martin Vist Kristoffersen - John Inge Fredheim - Pernille Lindaas

Tiro-finalen ble et spennende oppgjør med mange svingspill. En rask gjennomgang av Tiro-finalen viser at det ble spilt veldig mye positiv og god bridge!

JUNIORMIX tok ledelseni begynnelsen av kampen. De var 28 IMP foran idet kun seks spill gjenstod, men da tok MAKKERS FEIL fullstendig over og vant de siste spillene med 55-0, og kampen med 27 IMP. 

Her er et av vinnerlagets gevinstspill mot slutten av finalen:

(Giver syd, Ø/V i sonen)

Ved begge bord meldte N/S seg opp i 4 hjerter med nord som spillefører. Øst spilte ut ruter konge. Spilleplan?

Dette spillet er instruktivt.  Før det spilles etter blindemann kommer ned må det bl.a. tas stilling til: "Hva avhenger kontrakten av? Hvilke tapere er det, og finnes det andre mulige tapere? Hva må gjøres? Rekkefølge?"

Dette handler mye om å tenke seg litt om før det settes i gang. Idet spillefører for eksempel bestemmer seg for først å ta ut trumfen bør neste spørsmål til seg selv være: "På hvilken side (nord eller syd) ønsker jeg å være etter å ha gjort det?" For: "Hva har jeg tenkt å gjøre etter å ha tatt ut trumfen?

Og dermed blir det ofte snakk om å se litt nøye på det med inntak til den siden man ønsker å gjøre det man har tenkt å forsøke seg på.

Det må bli en rutertaper her. Trumfen må sitte 2-2 eller 3-1. For å vinne den hardmeldte utgangen må nok kløverfinessen gå også, og i tillegg må spillefører unngå tre spartapere. Kløverfinessen haster det ikke med. Men går alt dette bra kan utgangen vinnes med to spartapere og en rutertaper. Kløverfinessn haster det ikke med, den kan tas sent i spillet. Så det spillefører ønsker å gjøre her er å spille sparen best mulig, og det er spar mot nord flere ganger. Mellomsparene (10-9-8) gjør at det er gode sjanser, det er en såkalt dobbelfinesse. For å unngå tre spartaperer der det nok at vest har enten knekten, eller damen - om det spilles korrekt (dobbelfinesse i spar). Slik så hele spillet ut:

Ved det ene bordet ble det bet siden spillefører ikke brukte inntakene til syd for å spille spar mot nord, og motspillerne korrekt unngikk å hjelpe spillefører med det. Vinnerlagets syd vant utgangen selv om det ble en liten unøyaktighet i spilleføringen ved det bordet også. 

Beste spilleplan er å ta to store trumf. Siden hjerteren sitter fordelt 3-1 spilles en tredje runde trumf til kongen. Da er man inne på rett hånd i forhold til neste trekk: spar mot nord. Hvis vest legger liten spar legges åtteren. Det er inntak til syd senere sånn at spar 10 (eller 9) kan spilles for å ta nok finesse. Her går dette bra - øst har kløver konge, og vest har en av sparhonnørene (damen eller knekten). Hvor spar ess er plassert spiller egentlig ingen rolle. Det blir to spartapere og en rutertaper - ti stikk! 

Martin Andresen og Thor Erik Hoftaniska gikk til topps i NABC+Pairs i går. De lå på 9.plass da finalen som var på to sesjoner startet. I den siste sesjonen spurtet de solid og avsluttet som vinnere!

Martin og Thor Erik spurtslo alle!

(foto, fra mesterskapsbulletinen)

Vi kommer snart tilbake med mer fra vårmesterskapet i St. Louis hvor storturnerngen VANDERBILT er i gang med norske spillere på tre forskjellige lag (i følge det jeg har fått med meg). 

Da nærmer det seg finale i årets NM for klubblag – LAGFINALEN. Den regnes av mange som et av sesongens høydepunkt i norsk bridge.

Lagfinalen skal spilles på Storefjell i pinsen. Alle 6. rundekampene er avgjort, og i tillegg til Hemsedal BK som er arrangørens lag skal disse lagene spille:

Vikersund 1 (Evjen), Brevik (Jakobsen), Heimdal 1 (Lund), Heimdal 2 (Bogø), Topbridge 6 (Ludvigsen), Topbridge 7 (Blågestad), Sunnfjord 2 (Holen).

Det ser svært åpent ut med hensyn til hvilke lag som vil ta medalje, men mine favoritter til å vinne gull blir de to lagene fra Heimdal BK. Den meritterte klubben vant mesterskapet i fjor med spillere som er med også i årets finale (Aa, Livgård, Rasmussen, Austberg, Bogø og Helgemo), men fordelt på klubbens to kvalifiserte lag.

Vi kommer tilbake med mer forhåndsomtale, lagoppstillinger osv. før det braker løs på Storefjell.

Her tas med et spill fra fjorårets finale hvor en fargebehandling avgjorde mange poeng. Først et spørsmål som vel er litt barnelærdom for de fleste (?):

Hvordan bør en slik farge spilles best mulig?

Dette temaet (fargebehandling) er det skrevet mye om, men ofte blir det omtalt litt vel teoretisk og mest om fargen isolert sett. Dette handler selvsagt om matematikk og prosentsjanser, men det er svært viktig å tenke på andre ting enn «matte» også. For eksempel, hvor mange stikk trenger man i fargen? Hvem kommer inn hvis de må slippes inn? Og kanskje enda viktigere, hva slags informasjon finnes om motpartens kort? Det siste – info om hvordan det trolig sitter – kan gjøre at den teoretisk beste fargebehandlingen for fargen isolert sett ikke er den beste måten å spille fargen på i akkurat det spillet som spilles der og da. Med sparfargen i eksempelet vårt - ni kort hvor kun damen mangler - bør det i teorien toppes, men det skal lite til før det er riktig å ta en honnør og ta finesse den ene eller andre veien.

Her er det nevnte spillet fra lagfinalen på Dombås i fjor:

Syd åpner med 1 ruter. Nå avgjøres endel av hvor aktiv vest er. Det er klart det må meldes med så god fordeling og bra styrke. Å melde veldig aktivt med god fordeling kan dog noen ganger være et tveegget sverd selv om oppsiden med å være aktiv er at det forstyrrer. Men det gir informasjon til motparten om fordelingen, og det kan være nyttig for dem hvis de blir spillende kontrakt. Hvis det meldes for mye med for svake kort er det mer sannynlig motparten blir spillende kontrakt, og da kan det bli lettere for dem å gjette når det er nødvendig, for eksempel med en sånn sparfarge som her. I dette tilfellet må må nok vest være med i meldingene (de kan godt ha høyeste kontrakt deres vei), men hvor mye det ble meldt var litt forskjellig ved de forskjellige bordene. N/S finner spartilpasningen, og da er det på ingen måte galt å tenke på slem. Om de får spurt om nøkkelkort mangler ett (hjerter ess), og trumfdamen mangler også. Dermed bør det i teorien stoppes i utgang. Men med ni kort i en farge, og det er kun damen som mangler er det bra sjanse for null taper i fargen...

Det er lett med åpne kort. Men hvis spillefører i for eksempel kontrakten 6 spar har informasjon om (veldig) god fordeling hos vest er det en bra sjanse å spille spar konge fulgt av finesse, uten at det gir noen garanti for suksess. Med mange kort i de andre fargene hos en motspiller vil den andre motspilleren være favoritt til å ha lengde i den fargen som skal tippes.

Tre av åtte par meldte slem, og to av dem gjettet sparen og fikk tolv stikk.

I vinnerlagets kamp ble det et «kjedelig» uavgjort spill da begge N/S-parene spilte utgang i spar.

For laget som kom på 2.plass (Bergen AK) ble det et skikkelig gladspill. Bakke-Grude spilte 6 spar som ble vunnet (+980) mens Hoftaniska-Erichsen satt i mot 6 ruter. Hjerter ess ble tatt med det sammel, og da handlet alt om sparvalget for spillefører. Jeg har ikke informasjon om hvordan meldingene hadde gått ved det bordet, men sparvalget ble bommet. Så sølvlaget noterte +50 ved det bordet som sammen med vunnet slem var verd 14 IMP. Men det var altså likevel heimdalingene som gikk til topps i mesterskapet (Aa, Livgård, Rasmussen, Austberg, Bogø og Helgemo).