Som de fleste bridgespillere vet er å få med seg de store scorene, utganger og slemmer særdeles viktig i lagkamp (skrev parturnering i første utkast). Slike spill kan koste så mange IMP at det behøves flere vunnede småspill for å utlikne det. Selvsagt er det fint å finne en slem og vinne den i parturnering også da det vil gi en god score, men mer enn 100% får du ikke. Så i neste spill kan den som har fått en slem mot seg ta det igjen i ett enkelt spill, kanskje i en delkontrakt med ett ekstra overstikk, eller ta en ekstra bet i motpartenes delkontrakt. Det kan gi 100% det også, det deles ut like mange matchpoints i småspillene! 

Det er klart at spesielt i lagkamp må man forsøke å finne slemmer som er "odds on" da du i det lange løp vil tjene på det. I parturnering blir det litt andre vurderinger.

Hvis det dreier seg om en slem som veldig få i et stort parturneringsfelt melder er det litt farlig. Selv om det for så vidt er en bra slem kan det være like greit å styre unna hvis man ikke er helt sikker, og hvis ikke en tror den blir meldt særlig mange steder. Sitter det litt surt, eller makker har litt annerledes kort enn man trodde og det blir bet blir det en bunn, eller nært det. I slike spill er det ikke så farlig om slemmen ikke meldes i parturnering da du ikke taper en "bøtte" med IMP på det, men får rundt middels selv om det er mulig vinne slem. Og om det må spilles veldig godt for å vinne tolv stikk får du kanskje pluss-spill i utgang med tolv stikk.

Det er greit å tenke LITT sånjn i alle fall og dele poengene når man er litt usikker i stedet for å renne på seg en bunn. Så kan man gå videre i bridgelivet sitt og kanskje spille godt i 3 ruter i neste spill og få 70-80 %!

Her skal du få se et bra eksempel på hvordan dette kan slå ut fra en amerikansk parturnering på BBO forleden.  

Jeg satt og drakk kaffe og gjorde ellers ingenting mens New Zealanderen Ashley Bach på nabobordet satt og spilte med en australsk dame i denne amerikanske parturneringen. Av og til fortalte han meg hva som hadde skjedd, eller ga meg et meldeproblem. Her er ett av de spillene hvor vest var giver og N/S i sonen. Du er plassert på syds stol:

Vest åpner med 3 hjerter, og makker melder inn 4 spar. 

Hvordan spiller du og din makker slike hopp over motpartens svake 2? 

Mange spiller med konstruktive hopp over sperremeldinger, ikke sperr over sperr. Da må nord ha en meget sterk hånd i disse soneforholdene. Husk han har med slik avtale flere muligheter for å vise sterke hender med lang sparfarge. Selv innmelding 2 spar viser en bra hånd i disse soneforholdene. Å doble først og så melde spar viser enda sterkere hånd. Og hvis "ikke sperr over sperr" er regelen må et direkte hopp til 3 spar også vise en god hånd, kanskje en mer ensidig hånd enn dobler først og så sparmelding neste gang. Hoppet til 4 spar må vise en veldig seriøs hånd hvor nord har omtrent 9 stikk. 

Over 4 spar melder øst 5 hjerter. Hva melder du?

Her har motparten sladret veldig i kortene i et forsøk på å forstyrre. For det er nesten sikkert at makker er renons i hjerter når de stamper på femtrinnet sånn som dette. Og nord har altså en god hånd slik du og makker spiller hvis vi forutsetter det. Tre meldinger er vel mulige her, dobler, 5 spar eller 6 spar. Dobler kan fort ende med at man får for lite bet til å slå utgang i sonen da det må bli hele fire bet for å oppnå 800, og +500 blir neppe noe stas. 

Ashleys makker sa 5 spar og der endte det.

Ja, det er makkerskapsavtaler og stil som avgjør dette. Men det er kanskje et poeng at det er parturnering også.

Hjerter ess kom ut mot 5 spar. Ashley var ikke fornøyd da blindemann kom ned og sa til meg "her har vi brent en slem. Ruter konge sitter sikkert i saks", sa han. Men det er jo ikke sikkert?

Ser du spilleføringen som gir en ekstra sjanse for det tolvte stikket?

Det kan se ut som en elminasjon her ved å trumfe tapere i sidefargene, hvor ruter ess tas i underveis. Så hvis sidefargene er elminert og det fortsatt er trumf på begge sider spilles ruter til damen. Hvis kongen sitter i saks blir det da en rutertaper, det samme som om hvis man tar ruterfinesse med damen i stedet. Tilleggssjansen er at vest har ruter konge dobbel (singel etter at esset er spilt først) og blir innspilt for å måtte spille til dobbeltrenons som stjeles hos syd mens nords siste ruter forsvinner. Dette går ikke fordi en kløver må stjeles hos syd og det blir da ingen trumf igjen der. Hvis N/S hadde hatt kløver dame i stedet for knekten ville den stilige planen fungert, for det er nok inntak til å gjøre alt. Den posisjonen kan du pusle litt med selv (gi for eksempel syd AQ dobbel i kløver og ta bort nords knekt).

Det er likevel en marginal ekstra sjanse her, og det er lærebokspilling i ruterfargen.

Her er det ikke riktig å ta ruterfinesse, men spille esset først. Det må jo bli en rutertaper uansett, selv om kongen sitter i saks. Derfor er esset først best, så ruter til damen senere, og det blir kun en rutertaper om kongen sitter i foran da også. Tilleggsjansen, riktignok en veldig liten ekstrasjanse, er at kongen singel bak. Og det kan ikke koste noe stikk å ta ruter ess først, hvis kongen sitter hos øst sitter den der i andre ruterrunde også.

Ashley bannet og svor litt fordi de ikke var i slem, men han tok i alle fall med seg ekstrasjansen og spilte på et tidspunkt ruter ess. Bingo, der kom kongen deisende!

Dermed var det tolv stikk, og slem ville blitt vunnet på samme måte etter korrekt ruterebehandling. 

Hva tror det 5 spar med tolv stikk ga?

Det er klart at om det hadde vært to rutertapere her ville det blitt en elendig score å gå bet i slem.

Dette var en parturnering med 120 par, og feltet var ganske ujevnt. Kun noen veldig få var i 6 spar og vant den, mange flere gikk bet i slem etter å ha spilt ruter til damen og fikk to rutertapere. De som noterte +650 i utgang etter å ha spilt feil fikk 53%.

Ashleys +680 ga 89,9%!

Ett enkelt spill beviser vel ikke noe, men dette er et eksempel på at det ikke behøver å være riktig strategi å stresse alt for mye for å melde marginale slemmer i parturnering?

Just saying... 

Det er klart at forskjellige makkerpar definerer sine metoder for motspill ganske forskjellig. Dette temaet har vært omtalt flere ganger både her i bloggen, i Bridge i Norge og andre steder. Et spill fra en lagkamp forleden var så tydelig på hvor viktig avtalene er at det inspirerte meg til å skrive denne artikkelen.

Flertallet av norske spillere har styrke og svakhet som hovedsignal. Årsaken til det er at de fleste norske landslagspillere, spillere i verdenstoppen, og andre norske toppspillere følger den stilen. Internasjonalt er det i enkelte nasjoner andre metoder som gjelder. Jeg tror Norge har en fordel her, metodene som for eksempel Helness-Helgemo, Brogeland-Lindqvist og andre benytter er trolig bedre.

Likevel er det mange norske spillere som forsøker å blande signaler, styrke noen ganger, Lavinthal andre ganger og noen ganger legges simpelthen fordeling. Det er i teorien ikke dumt, for i enkelte situasjoner er det behov for andre signaler enn styrke-svakhet, for eksempel fordeling, eller Lavinthal (fargeskiftsignal).

Problemet er at det kan bli uklart hvis ikke de to motspillerne tenker likt. Hvis det skal spilles «avansert» slik at betydningen av et signal skifter i gitte situasjoner må det jobbes mye med det. Derfor er min klare anbefaling til de fleste å ikke gjøre motspillene for kompliserte og ha heller klare kjøreregler. Selv om det man har avtalt ikke passer 100% til alle spill vet i alle fall begge motspillerne hva som foregår.

Å forsøke å være veldig avansert kan blir kostbart. Det er litt farlig hvis en toer er styrkekast i de fleste spill, men så plutselig Lavinthal for laveste farge andre ganger. Det må være klart definert om en situasjon er slik at det skifter fra hovedsignalet styrke/svakhet til Lavinthal.

Selv liker jeg denne definisjonen:

Hvis det er mulig at vi har potensiale i den fargen signalet gis er det styrke/svakhet. Hvis det er helt soleklart at det skal skiftes farge kan Lavinthal benyttes.

Styrke/svakhet eller fordeling?

Mange steder i verden er spillerne mer fordelingsorienterte selv når det legges et kort på makkers honnørutspill. En ganske populær avtale er «ess for styrke, konge for fordeling». Det er en variant jeg aldri har skjønt bæra av. For det første vet jeg ikke om jeg får behov for styrke/svakhet eller fordeling idet jeg skal spille ut en honnør fra en farge med A-K i spissen. Det kommer i stor grad an på hva som kommer opp i bordet. Min erfaring tilsier at som oftest så ønsker jeg å vite om makker ønsker fortsettelse i fargen eller ikke. Et skrekkens eksempel er denne fargen (og en haug lignende kombinasjoner):

Du spiller ut kløver konge og spillefører legger liten fra bordet. Hvis øst sitt kort nå er fordeling er det umulig å vite om du kan fortsette. Hvis øst for eksempel antyder tre kort i kløver med et fordelingssignal kan jo det godt være han har tre små slik at spillefører har knekten. Fortsetter du slippes andre kløver til syds knekt. Hvis du ikke fortsetter med kløver og makker har knekten taper forsvaret et viktig tempo. Det samme blir det med tre små hos blindemann, du vet ikke hva du skal gjøre med mindre makker forteller deg det med et styrke/svakhet-singal.

Nei, selv om det er mange ting i bridge jeg ikke er 100% sikker på er min klare overbevisning at styrke/svakhet som oftest er det nyttigste.

Hvis regelen er «ess fra ess-konge» bør makkeren legge styrke/svakhet, og styrke betyr «sett fra min side av bordet tror jeg fortsettelse i fargen er bra». For eksempel kan han i motspill mot trumfkontrakt ønske seg en stjeling hvis han har dobbelton. Hvis det brukes fordeling vil høy-lav vise to eller fire, og i en del spill vet ikke den som spilte ut fargen om makkeren har to eller fire.

Unntak: Det er mange som har ett unntak fra dette og bruker fordeling hvis det er utspill mot trumfkontrakt på sekstrinnet. Da er det kun snakk om å kunne få to stikk og eventuelt trygt kunne ta for den andre honnøren. Behovet er helt klart å finne ut om en kan ta to stikk med det samme. En kan definere det slik at mot slem (trumfkontrakt) benekter ess-utspill kongen og ber om styrke/svakhet. Kongeutspill er fra AK eller KQ og makkeren legger fordeling. Hvis det spilles ut kongen fra KQ mot slem er også fordelingssignal fra makkeren nyttig. Hvis utspilleren kommer inn vet han om han kan ta for damen.

Noen bruker denne regelen også om de spiller mot kontrakt på fem-trinnet da det også er såpass høyt at det er det jeg kaller for «hurtig motspill», dvs. det er tidlig «cashe posisjon». Vi trenger kun noen få stikk for å bete kontrakten, og ofte kan det haste med å få tatt dem. Hvor man trekker grensen her er opp til hvert enkelt makkerpar.

Så til det nevnte spillet fra en lagkamp i forrige uke.

N/S havner i 4 spar, for eksempel etter en vanlig limit-høyning.

Vest spiller ut kløver ess.

Hva betyr makkers kløver i første stikk?

Kan det være Lavinthal her?

Nei, ikke på utspillet da fortsettelse i kløver har potensiale for motspillerne. De får som regel ett kløverstikk til, og det kan til og med være riktig å spille kongen og en til hvis øst har dobbelton og kan trumfe over nords spar. Så på utspillet er det styrke/svakhet.

Vest fortsetter nok med kløver konge i andre stikk uansett. Hvis makkerparet spiller etter en mer fordelingsbetont metode blir det i denne konteksten helt umulig for vest å vite hva som er riktig motspill idet øst følger med kløver 5, og så i andre stikk på kløver konge følger med kløver 4 (norsk fordeling). Har øst dobbelton, eller fire kløver?

Om han har fire vil en tredje runde kløver bli til dobbeltrenons, sjelden noe bra motspill.

Hvis øst har dobbelton kløver, har han stor nok trumf til at en tredje runde kløver vil fungere? Ønsker han fortsettelse med en tredje runde kløver?

Hvis det er styrke/svakhet som gjelder er det øst som regulerer dette motspillet. La oss si det brukes lav-høy som styrke. På esset følger øst med fireren, så på kongen kommer femmeren. Da har han lagt styrke, altså i betydningen «fortsett, vi har mer å hente her».

Det spiller ingen rolle hvilke kløvere syd forsøker å villede deg med her, du stoler på makker. I dette motspillet bør østs lav-høy, styrke, bety at han ønsker seg en tredje runde kløver, og det blir hva vest spiller:

Spillefører er sjanseløs!

Idet det går ess-konge i kløver og en tredje runde kløver forsøker spillefører spar 10, det kan jo hende at øst om han har dobbelton kløver ikke har spar knekt. Men øst stjeler over med knekten og har beten i 4 spar med ruter ess.

Bør øst ta for ruter ess nå?

Ofte er det slik at vi ønsker å vente med et ess i en sånn farge som denne ruteren fordi vi sitter bak spilleførers honnører. Det er jo alltid godt å bruke esset sitt over deres honnør! Det kan kanksje være riktig å vente med betestikket i noen spill, men det må veies opp mot sjansen for at spillefører kan bli kvitt sine kort i den fargen så vi aldri får for esset vårt.

Da spillet forekom skiftet øst etter den gode starten på motspillet til hjerter i fjerde stikk. Det kunne forært spillefører ti stikk på et sølvfat om han hadde hatt A-10 i hjerter. I så fall ville tieren gitt stikk, og K-Q i hjerter hos nord ville senere gitt avkast for syds to ruter.

Her hadde ikke syd hjerter 10, men likevel blir øst nødt til å ta med seg ruter ess hjem, stikk for det kortet får han ikke om han skifter til hjerter eller trumf i fjerde stikk.

Dette er for spillefører en situasjon hvor han har resten av stikkene minus ett hvis han slippes inn uten at de har tatt for ruter ess. En ruter kan kastes på den tredje hjerterhonnøren. I slike spill bør man ikke gi opp og gi bort det ene stikket sånn uten videre. Selv om du kanskje ikke er så bevandret i skvisens mysterier så koster det ikke noe å ta noen stikk for å se hva som skjer!

En ting du må huske på er å forsøke å ha overgang til begge sidene da det er nødvendig om en skvis skal fungere. Derfor, etter for eksempel trumfskift i fjerde stikk, ikke ta hjerterstikkene tidlig, de forsvinner ikke.

Det altså startet med ess-konge og nok en kløver til spar 10, overstjålet med knekten. Så kommer trumfskift fra øst.

Nå tar simpelthen spillefører alle stikkene sine utenom hjerterne. Idet den fjerde kløveren og alle trumfene unntatt en er tatt ser det slik ut:

På spar 2 må spillefører kaste ruter konge fra nord for å beholde alle hjerterne, for kaster han en hjerter kvitter bare øst seg med en hjerter også. Så det er faktisk ruter 10 på hånden som er den ene trusselen mot øst. Skvisen fungerer altså her fordi øst som har hjerterholdet også har både ess og knekt i ruter.

Idet ruter konge forsvinner på spar 2 må øst kaste inn håndkledet. Kaster han ruter ess får spillefører for tieren. Og kaster øst en hjerter blir det fire stikk til spillefører i den fargen til slutt. Merk at det mot slutten ikke er så mye hokus-pokus, eller telling som skal til av spillefører. Øst har allerede vært nødt til å kaste ruter knekt. Det eneste syd behøver å gjøre er å følge på om også ruter ess blir kastet. Hvis ikke prøver han hjerteren til slutt. 

En trist avslutning på et motspill som startet så bra for Ø/V.

Ingenting er så morsomt i bridge som å få til gode motspill sammen med makkeren sin! For å få til det så ofte som mulig må det et godt samarbeide til, og de to makkerne må ha en felles metode og oppfatning om hvordan ting gjøres.

Det er ikke alle eksperter i bridge som er enige i de prinsippene og anbefalingene jeg her gir for motspill. Dere får selv vurdere hvilken metode dere ønsker å følge. Det som imidlertid er klart, er at å ha klare regler for makkerskapets motspills-metoder er nødvendig.