At gjennomsnittsalderen for bridgespillere stadig stiger er et faresignal. Mange er bekymret for bridgens fremtid.

I dagens «computerverden» er det så mange tilbud for barn og unge at bridgens utfordring med å rekruttere er vanskelig.

Ser det egentlig bare mørkt ut for bridgens fremtid?

Jeg tror ikke det.

Det kommer antagelig til et metningspunkt når det gjelder alskens nymotens aktiviteter (som oftest på nett), og det viser seg at de som kommer borti vårt spill blir fenget.

Det handler altså om å få frem budskapet: Bridge er et fantastisk spill!

Det jobbes godt både i Norge og andre steder. Internasjonalt pågår en kampanje kalt Keep Bridge Alive som får stor oppmerksomhet. I Norge jobbes hardt mange steder for å få med barn og unge i bridgen. Dette er selvsagt veldig viktig, jobben på grasrotplanet må gjøres hvis bridgen skal overleve som verdens mest populære spill.

Det er flere lyspunkter. I den etablerte bridgen for de som har spilt en stund er det faktisk veldig mange unge spillere. Og de er veldig dyktige. De etablerte stjernene utfordres.

Disse nye «to-be-stars»-spillerne kan brukes i promoteringen. Ikke at unge nybegynnerne skal forespeiles at det er bare å lære seg bridge så kan man (enkelt) få bli med på turer og delta i mesterskap osv. Det er det kun et lite mindretall som får oppleve, men at slike mesterskap finnes og at det er en «sport» med spennende og høy intensitet fenger.

Både i Norge og internasjonalt er det en haug med unge toppspillere som allerede har etablert seg og utfordrer de «gamle» toppspillerne.

De største stjernene har neppe tenkt å gi seg. Vi får nok se Helgemo-Helness, Meckstroth-Rodwell og andre på topp av flere lister i mange år fremover. De unge står imidlertid klar til å ta over som de ypperste verdensstjernene. I Norge har vi Espen Lindqvist som fortsatt er ung, men allerede er et av de store navnene. Makkeren hans Boye Brogeland er heller ikke gammel, og han er et av de største navnene i internasjonal bridge. Ikke så langt bak disse kommer flere veldig unge spillere som allerede har bemerket seg internasjonalt, for eksempel Christian Bakke. Både han og Tor Eivind Grude som Bakke har spilt med en god del internasjonalt er allerede kjente navn i det internasjonale bridgemiljøet. Det er flere andre også.

Christian Bakke - en av de som er klar til å ta over etter de etablerte verdensstjernene

«Down Under» hvor jeg befinner meg er det en ganske stor gruppe med den type spillere. Her i New Zealand har vi Matt Brown (23) som er nevnt tidligere her i bloggen. Allerede for tre år siden debuterte han internasjonalt med flott spilling og bra resultater. Det er få forunt å få spille VM når man såvidt har passert 20 år, og enda sjeldnere å gjøre det godt. Makkeren hans er rundt tretti (Michael Whibley). Min nye makker i New Zealand, Nick Jacob (29) er et lignende talent. I Australia er det en haug med spillere på omtrent samme nivå. De tar snart over fullstendig på hjemmebane, og mange av dem har allerede en bra plass i det internasjonale miljøet, flere med proffkontrakter.

kkk

Michael Whibley (t.v.) og Liam Milne da de innkasserte IBPA-priser i september

Finalen i Spring Nationals forleden i Sydney, Australia var preget av denne typen spillere selv om det ene laget hadde med noen veteraner. Her skal du få se et spill hvor Liam Milne viste hvordan toppspillere hele tiden leter etter muligheter de fleste ikke tenker på. Milne er fra New Zealand, men han har som (dessverre) mange andre unge forflyttet seg over til Australia. Som noen kanskje har fått med seg innkasserte Milne IBPA sin journalistpris både i 2018 og 2019. Litt uvanlig å etablere seg som bridgejournalist når man fortsatt er kun i tyveårene, men han kan sannelig spille selv og.

N/S stoppet i 3 hjerter etter at nord disiplinert kun inviterte (2NT) til utgang. Ved det andre bordet endte N/S i 4 hjerter og gikk to bet.

Det er muligheter for å holde hjerterkontrakt til syv stikk om Ø/V får med seg kløver ess og to kløverstjelinger, to sparstikk og en sparstjeling.

Mot 3 hjerter spilte Ashley Bach, en annen relativt ung toppspiller ut kløver ess – blink. Så fortsatte han med sin minste kløver til stjeling. Det var Lavinthal for ruter, og det virker naturlig fra hans side å be om laveste rangerte farge tilbake siden han har ruter ess. Han vet jo ikke at makkeren har kun en trumf. Beste motspill kan godt være ruter til esset og nok en kløverstjeling.

Øst trumfet i andre stikk og spilte ruter 10 til vests ess fulgt av nok en kløver. Men det ble feil, øst kunne ikke stjele.

Kanskje er østs ruter 10 en indikasjon på at han ikke vil ha mer kløver. Hvis begge oppfatter det slik ville en liten kløver (Lavinthal) si "gi meg en stjeling til". Dette er dog litt komplisert og må være avtalt da normalt når man skifter til en ny farge er det invitt (inni spillet). Noe å diskutere med din faste makker, kanskje? Burde øst rett og slett tatt for spar ess før han spilte ruter? Han ser jo vests ruter sitter foran, og han vet han ikke kan stjele en tredje runde, et motspill makkeren sikkert kommer til å satse på. Hvis han gjør det (tar for spar ess) får ikke Ø/V med seg sparstjeling, men de får i alle fall tatt de fem første stikkene - en bet.

De tok altså ikke de fem første, men det ser ut som om det ikke koster noe, for spillefører har kun ett avkast for spar. Milne så imidlertid en mulighet da han vant for kløver konge i fjerde stikk – en innspillsmulighet. Han kjørte igang med trumfene sine, og slik så det ut før den siste (merk at spillefører har latt ruter K-J ligge hos blindemann uten inntak): 

Så kom den siste trumfen og vest var i klemma. Da han kastet en spar for å holde to ruter var Milne ovenpå og kastet en spar fra nord. Han spilte med tre kort igjen spar til vests single konge, og avslutningen var ruter fra vests D-4, og spillefører kunne ta finessen med knekten og vinne de to siste – ni stikk.

Bach er til vanlig en knallgod spiller, men hans avkast da han skulle ned på tre kort var en tabbe. Han likte ikke å kaste ruter, men hvis spillefører har ruter igjen på hånden fyker jo 3 hjerter hjem uansett via ruterfinesse, og det kommer spillefører til å satse på. Så vest burde gitt opp ruteren, og forsvaret får de to sparstikkene.

Vunnet spill til de yngste, men Bach sitt lag vant til slutt finalen med bla. superveteran Ron Klinger på laget. Han er 77 år, så kanskje de eldste fortsatt er eldst…?

Rett etter VM i Wuhan, Kina var Sanya (også Kina) åstedet for årets IBPA-Awards, International Bridge Press Association sin årlige prisutdeling i flere kategorier.

De to foregående årene vant Boye Brogeland prisen for beste spill. I fjor fikk han følge av meg til den staselige prisutdelingen da jeg var så heldig å vinne prisen for beste motspill. To priser til nordmenn samme år lar seg høre, selv om undertegnede formelt sett representerer New Zealand.

New Zealand på bridgekartet

Den lille bridgenasjonen "uti havet en plass" vant enda en pris under årets utdeling, denne gangen for beste spilleføring. At Norge som har gjenerobret en plass blant de aller fremste bridgenasjonene i verden har spillere som vinner priser er naturlig, men at kiwilandet gjør det to år på rad er litt mer overraskende.

Michael slo Tom

Michael Whibley vant prisen for årets beste spilleføring. Prisen ble vunnet i kamp med bl.a. Tom Johansen (se hans spill lenger ned) som var en av de nominerte for et spill publisert av Knut Kjærnsrød.

Whibley sitt spill ble publisert av Liam Milne som dermed vant journalistprisen, noe han også gjorde i fjor (best motspill). Milne bor i Australia, men er egentlig fra New Zealand han også. Her er Whibley sitt vinnerspill:

Mot 3NT spilte nord ut spar knekt. Idet spillefører tar det stikket og bommer kløveren (ingen indikasjoner som gjør at det er grunn til å ta kløverfinesse) bør det ikke være så vanskelig for forsvaret å finne ruterskift med en bet som resultat. Skjer det rekker ikke spillefører å godspille hjerterstikk. Ved mange bord var dette nettopp det som skjedde.

Ikke ved det bordet Whibley var spillefører.

Han lasjerte spar knekt fra begge hender!

Det er en veldig sjelden variant, lasjere et utspill når du har de tre høyeste kortene i fargen! Og det er så uvanlig spilt at motparten selvsagt ble helt blindet - det kan da ikke være sånn?

Forsvaret fortsatte med spar, og da syd kom inn på kløver dame spilte han mer spar, forledet til å tro at det var spillefører’s svake punkt. Nå hadde Whibley tid til å godspille det niende stikket i hjerter for +600.

Trekket i første stikk er både spektakulært og vakkert. Noen vil likevel innvende at syd burde/kunne funnet ut av dette. Og kanskje var det en liten skjønnhetsfeil i hva Whibley gjorde etter første stikk?

Whibley selv sa da han hørte han var nominert at han ikke trodde han ville vinne da han mente han hadde spilt dårlig! Etter å ha utført  det supre trekket i første stikk (mente han selv at han burde) kunne han tatt direkte finesse i kløver. Hvis den finessen ryker får han i så fall nesten garantert spar tilbake med samme resultat som han fikk nå.

Paradoksalt nok tapte Whibley spillet (+600) da nord ved det andre bordet hadde vært med og doblet for å vise begge major over vest sin sterke 1 kløveråpning. Da vest også der var i 3 grand spilte han på 3-1 sits i kløver og tok en vellykket kløverfinessen med to overstikk som resultat. Det ga 2 IMP inn til en eller annen, men det var Whibley som vant IBPA-prisen!

Michael Whibley: "Jeg spilte vel egentlig dårlig..."

Det var altså norske spillere nominert også i år, men ingen vant. Liam Milne som vant journalistpris for andre år på rad, var i år også nominert som spiller i kategorien «Beste motspill». Det var for et glimrende motspill han og Tor Eivind Grude fikk til i et amerikansk mesterskap.

Tom Johansen var som nevnt nominert i kategorien «Beste spilleføring», og Knut Kjærnsrød som journalist for artikkelen om spillet.

Det er litt samme type spill som Whibley sitt. Begge spillene handler om å tegne et feilaktig bilde av sitsen for motparten. Tom sitt spill har vel vært skrevet om her i bloggen før, men vi tar det med en gang til i en oversatt versjon av Kjærnsrød sin engelske IBPA-artikkel.

//

Mot øst sin 3 kløver spilte syd ut ruter 4 til damen. I stikk to spilte Johansen spar 3, og da nord fulgte med liten la Tom en uskyldig utseende sekser, vunnet av syds syver (husk motspillerne ser ikke øst sine kort). Ruter 9 gikk rundt til esset. Kløver 7 ble spilt, fikk seile og vant stikket. Nå spilte Tom spar konge, esset og stjeling fulgt av at ruter konge var inntaket til å kunne innkassere spar dame for et hjerteravkast. Etter å ha lurt til seg dette kunne han spille en andre runde kløver mot bordet som sikret kontrakten og 6 IMP siden 2 spar N/S med ni stikk var kontrakten ved det andre bordet.

//

GeO, kommentar: Merk sparspillet som skjuler hva han har i fargen og gjør at syd aner fred og ingen fare - øst har da vel ikke K-Q nå? Merk også at han må få lurt til seg en første kløverrunde før han presser ut spar ess. Hvis han ikke gjør det - spiller kløver 7 som han får for - får han ikke både spilt den andre kløverrunden med finesse og hentet sparstikket, det er ikke nok inntak til øst til å gjøre alt. Og hvis han spiller spar til damen eller kongen er det mye større sjanse for at syd ser faremomentet at hjerter kan forsvinne. Et glimrende spill, psykoligi, timing - alt! Det er flott bare det å bli nominert, men kanskje burde Tom Johansen vunnet IBPA-prisen?