Er det grunn til å være skuffet over de norske resultatene i Ungdoms-EM som ble avsluttet i helgen i Slovakia?

NEI!

Ikke slik jeg ser det, og jeg skal forklare litt hva jeg mener om det. Og det er flere grunner til at en eventuell skuffelse i alle fall ikke bør blåses opp.

Resultatene

Riktignok trodde nok de fleste på forhånd at det norske U-26 laget skulle kvalifisere seg til VM neste år, og at det laget var en medaljekandidat i EM. At det til slutt ble 10.plass et godt stykke unna topp-6 i den klassen er dårligere enn forventet. Laget var imidlertid med og kjempet høyt oppe, og lenge så det ut til at VM-plass skulle kunne sikres.

I U-26W (damer/jenter) ble Norge nr. 7 ikke langt unna den viktige 6.plassen. Forhåpningene var imidlertid store etter VM-bronse sist. Jentelaget har ifølge rapportene hatt klar fremgang i det siste. Ifølge lagledelsen er antagelig en av årsakene til at det ble tøffere denne gangen at det internasjonale nivået i jente/dameklassen U-26 ser ut til å ganske raskt ha blitt høyere.

Jente/Damelaget har hatt fremgang, men møtte tøff motstand i en klasse hvor nivået stiger raskt. F.v. Elisabeth G. Sjødal (coach), Thea Indrebø, Agnethe H. Kjensli, Thea H. Hauge, Sofie G. Sjødal, Katarina Ekren og Sven-Olai Høyland (NPC).  

U-21 laget vårt består spillere som ikke har så mye erfaring ennå, og det var kanskje ikke forventet at det laget skulle være med helt der oppe. De ble nr. 12 av 17 lag, og vant 13 av 32 kamper. Dessuten hadde U-21 laget mange småtap, nesten uavgjorte kamper. For det laget var garantert deltakelsen i dette mesterskapet en fantastisk erfaring, og nettopp erfaring er en av faktorene som er viktig når noen av disse spillerne skal fylle opp på laget i den eldste juniorklassen etter hvert som spillerne der blir for gamle.

Lyspunktet

Det store lyspunktet - og det var virkelig noe å glede seg over - er U-16 lagets innsats. Marius Dalemark Austad (14), Anders Brogeland (12), Christian Fredrik Johnsen (13), Ida Maria Øberg (15), Magnus Sætre (13) og Thomas Tøsse (13) kjempet seg inn til en fin 5.plass, og Norge skal derfor spille VM i denne klassen i Shanghai neste år! Disse spillerne har hatt en enorm fremgang, og fortsetter den blir det veldig spennende å se hva de kan få til i VM.

U-16 laget jubler etter VM-plass er sikret. Coach Liv Marit Grude og NPC Kristian B. Ellingsen ser også ut til å være storfornøyde!

Det er vel likevel klart at vi totalt sett hadde håpet på minst ett lag til skulle kvalle til VM. Så det må kanskje være lov å si at for Norge var vel dette ett topp resultat og noen snubleskjær?

Norge har sterke tradisjoner i juniorbridge, og vi har blitt bortskjemte med gode juniorresultater, mange topp-plasseringer og flittig medaljesanking. Også med noen av de spillerne som fortsatt er juniorer har Norge gjort det skarpt i juniorklassen de siste årene.

Så hvorfor var vi ikke helt med der oppe denne gangen? Burde Norge oppnådd bedre resultater?

Det spørsmålet er det selvsagt ikke så lett å svare på, og hvis jeg eller andre som ikke følger lagene så tett forsøker oss med «forklaringer» blir det mest av alt spekulasjoner. Det kan også være logiske forklaringer på at IMP’ene gikk litt oftere ut enn inn denne gangen enn vi har vært vant med tidligere. Gode lag kan ikke lykkes i alle turneringer. Men det er uansett viktig å være på vakt slik at faresignaler ikke feies under teppet. Kan det være vi har slakket litt av og er forbigått av andre nasjoner?

Er det noe vi kan lære av dette mesterskapet?

Selvsagt er det noe å lære av det som fører til svakere resultater enn det man hadde håpet på og kanskje forventet. Jeg antar at støtteapparatet går nøye gjennom spillingen i Slovakia, følger opp det de eventuelt finner og diskuterer det med spillerne. Det er imidlertid ikke slik at enkeltspill forklarer så mye. Alle kan ha en dårlig dag og kanskje ikke få med seg en og annen variant i en spilleføring eller motspill som han eller hun normalt ville ha funnet. Det er egentlig ikke slikt man bør være ute etter i en eventuell vurdering av innsatsen. Jeg tror det er mer å hente på at det sees på helheten.

Stilen. Hva slags bridge spiller vi? Og hvis vi har en bestemt stil, enten den er aggressiv eller passiv, er vi trofast mot stilen? Eller vingler vi? 

For jeg tror bestemt at når et lag allerede består av ganske gode spillere så gjelder det å finne en stil, en måte å spille bridge på som man er komfortabel med og som man tror er vinnende bridge. Så kjører man på med den stilen, tror på den, og vingler svært lite i forhold til det. Hvis vi tror det er riktig å åpne med de eller de kortene, så gjør vi det. Konsekvent. Det bør være sjelden man fraviker det man har bestemt seg for er vinnende, selv om det jo av og til kan være svært marginale greier. Hvis en for eksempel velger å åpne med disse kortene akkurat i dette spillet, selv om det egentlig er kort man har blitt enige om er pass-kort blir det uryddig selv om det godt kan gå bra i det spillet. Hvis vi sperrer med en type kort så gjør vi det, og ikke plutselig finner ut at akkurat nå skal jeg være forsiktig.

De blir selvsagt litt variasjoner innen en spillergruppe. Enkeltindividene vil alltid ha litt forskjellig gemytt. Noen er litt mer forsiktige anlagt, andre føler for å være mer aggressive i bridgestilen. Men jeg tror det er viktig for en gruppe som jobber mot det samme målet at de enes om en stil man stort sett følger, og kjenner hverandre, kan stole på hverandre slik at vi vet hva vi kan forvente og ikke får noen overraskelser fordi makker plutselig gjør noe som ikke er i henhold til den stilen vi har bestemt oss for å følge. For skjer det for ofte så sprer det usikkerhet. Dessuten, hvis vi «vingler» i forhold til den stilen vi har blitt enig om er vinnende bridge så står vi i fare for å bomme hele veien, vi kan bli for optimistiske den ene gangen, for pessimistiske den neste, og det hele blir bare rot. Det er bedre å være konsekvent, ha en stil, og følge den...tror altså jeg. Jeg vet ikke om dette er noe som egentlig er noe problem for våre lag, men jeg tror i alle fall det er viktig å tenke på. 

Som allerede sagt kjenner jeg selv for lite til de norske juniorenes svakheter og styrker, og dessuten fulgte jeg ikke med på alt som skjedde i EM. Derfor skal jeg ikke synse for mye i denne omgangen. Men noe jeg likevel synes å ha lagt merke til i noen av de svake kampene jeg fulgte var en del tilfeller hvor det svingte voldsomt fra å melde for forsiktig til alt for hardt. Begge deler kan funke i enkeltspill, men det var altså overraskende stor forskjell i stil av de samme spillerne fra ett spill til ett annet ikke lenge etterpå. Jeg skal ikke komme med mange eksempler her, men bare vise til at i løpet av minutter kunne en se norske spillere som meldte steinhardt i noen spill, så plutselig ble en meget sterk, balansert 17-poenger med god femkorts farge (iflg. Kaplan Rubens hand-evaluator verd 18,4 hp) vist som 15-17 poeng. Slike spill kan slå begge veier, men hvis det meldes relativt hardt stort sett bør i alle fall slike blinde avgjørelser med hensyn til åpningsmeldinger gjøres konsekvent. Ja, å vingle kan slå begge veier, men jeg tror bestemt det er mye å tjene på å være ganske konsekvent når det gjelder den stilen man har bestemt seg for, den stilen man egentlig tror på.

Analyseringen av spill fra dette EM og andre turneringer skal jeg overlate til de ansvarlige for lagene. Vi har en meget fin spillegruppe av talentfulle juniorer, og vi har dyktige folk i støtteapparatet. Våre juniorer kommer helt sikkert til å gjøre det bra fremover. Det kan dog være en annen grunn til at resultatene ikke ble helt som vi håpet denne gangen. Har de andre nasjonene kanskje tatt større steg enn Norge på juniorsiden de siste årene?

Det kan være det er slik, og det bør i så fall ikke være noen stor overraskelse at enkelte nasjoner virker sterkere enn før.

Voldsom satsing på juniorbridge

I Norge har det blitt jobbet veldig bra i mange år når det gjelder bridge for barn og ungdommer, både begynnere og de som har blitt eller kan bli representasjonsspillere. Lars Eide har lagt ned en formidabel jobb i en årrekke, både med juniorleire og andre ting for helt ferske spillere, flere av dem barn, samt våre internasjonale juniorspillere. På jentesiden har Sven-Olai Høyland gjort en flott jobb. Det er flere andre som har bidratt, men ingen flere nevnt, ingen glemt i denne omgang.

Lars Eide lurte til seg en EM tittel selv innimellom sitt voldsomme arbeid med ungdomsbridgen

Selv om jobben med å få bridge inn i skoleverket har vist seg å være en vanskelig vei å tråkke opp her i Norge har det lyktes noen steder også her i landet. Innen NBF er satsing på opplæring og ungdommene en høyt prioritert oppgave. Norsk bridge er klar på at satsing på barn og ungdom er veldig viktig, og i så måte følger vi opp noe som også World Bridge Federation anser som en veldig viktig oppgave for å sikre at bridgen som verdens kanskje mest populære tankesport skal overleve.

Viljen til å satse på ungdommene ser vi tydelig i svært mange andre land også, ikke bare for å få med nye juniorer, men det er tydelig det satses enorme ressurser også på spillere som er kandidater til å kunne representere landet sitt. I Sverige og Danmark tror jeg satsingen på internasjonal juniorbridge ligger på omtrent samme nivå som oss.

I EM var det Sverige som ble den «skandinaviske vinneren», og dessuten mesterskapets store vinner med seier i både U-26 og U-21, samt at deres lag i U-16 kvalifiserte seg til VM som sjette beste nasjon. Danmark var ikke så gode, da falt akkurat ut av topp-6 i de to klassene de stilte lag.

Svenskene ser derfor ut til å ha tilrevet seg et forsprang på Norge og Danmark i juniorklassene akkurat nå, men det skal vi ta igjen!

Det er imidlertid mange nasjoner som de siste årene kanskje har satset enda mer enn de skandinaviske på juniorlandslagene sine, og på spillere som ligger like bak representasjonsspillerne. Det satses veldig profesjonelt, både i noen europeiske land og andre land i verden. Både i Frankrike, Polen og Nederland (med flere) kjører de omfattende program for satsingen, hvor de som er med blir fulgt opp nøye. Dermed får de frem mange talenter som om de kommer inn i landslagsdiskusjonen forplikter seg til å studere bridge. Dette ikke ment på noen som helst måte som kritikk av hvordan det har blitt satset i Norge. Tvert om! Som allerede sagt har det vært jobbet godt på dett feltet i norsk bridge i mange år, og det har da defintivt gitt resultater! Og det på tross av sparsommelige ressurser. Og ressurser er kanskje et stikkord. Det kommer jeg tilbake til om litt. 

I EM i Italia forrige måned la jeg merke til at mange nederlandske ungdommer i de karakteristiske oransje draktene alltid hadde med seg minst en bakspiller, også i oransje. Det var mentorer som følger med hele tiden, noterer, analyserer, og går gjennom det hele med spillerne etterpå. Mentorene er ofte toppspillere, for eks. satt Wubbo de Boer (verdensmester i 1993 da Nederland slo Norge i Bermuda Bowl finalen) alltid klar med blokka si bak noen ungdommer. Alt viktig som skjer ved bordet blir fulgt opp, og å jobbe med det som skjer i turneringer er bare en del av programmet de følger. Det er klart slik oppfølging gir fremgang. Men det er like opplagt at slik profesjonell satsing koster penger. Og noen av de nasjonene som for tiden kjører på med profesjonelle program er mye større bridgeforbund med mange flere medlemmer enn NBF, og derfor har en helt annen økonomi. Noen nasjoner har også lyktes med å få tak i sponsorer som bidrar til at slik satsing er mulig.

Ellers i verden ser vi samme trend, mange nasjoner satser enormt på juniorbridgen, og det er tydelig at de må ha andre ressurser å ta av en vi har i norsk bridge. Det gjelder foruten de europeiske nasjonene som allerede er nevnt USA, Kanada og andre, ikke minst noen nasjoner i Asia.

I Kina er det steinhard satsing, noe som alltid er tilfelle når kinseserne går inn for noe. I den kinesiske skolen er bridge et fag nå. Der blir talentfulle spillere etter hvert tatt ut til og tilbudt å være med på omfattende treningsprogram. De som blir med på det forplikter seg til å studere bridge på en helt annen måte enn det som har vært vanlig andre steder i verden. Og det er jo som kjent mange mennesker der borte. Blant mange er det lettere å finne talenter, og om det jobbes godt med mange talenter blir det selvsagt til slutt resultater. Det er ingen dum spådom å si at Kina trolig blir en av verdens dominerende bridgenasjoner innen ikke alt for lang tid.

Jeg var i Indonesia og spilte en turnering i fjor. Den siste spilledagen kom det plutselig inn i salen en bråte med ungdommer, mange av dem kan ikke ha vært mer en 10-11 år, alle bridgestudenter. De satt noen timer og så på sluttspillet i lagturneringen hvor en del bra internasjonale lag deltok. Resten av dagen spilte de en turnering selv, med mentorer tilstede ved alle bord. Dette er barn som studerer bridge hver dag! I det landet har de vært heldige med det økonomiske da det visstnok er en styrtrik sponsor inne i bildet, og det var også noen som snakket om at det er en person høyt oppe i maktapparatet som er lidenskapelig bridgespiller. Så de blir faktisk sponset av staten for bli gode i bridge!

Det samme er tilfelle i Kina, staten har gått inn i bridgen og bidrar til satsingen på ungdommene og talentene.

Veien videre – internasjonal matching

Vi har de bare de ressursene vi har når det gjelder kroner og øre. Vi har dog bra med unge, gode talenter. Enkelte unge norske spillere hevder seg i åpen klasse allerede, noe Harald Eide er et godt eksempel på. Han var med på det norske laget som vant åpent EM i Italia i sommer. Satsingen på juniorspillerne vil forhåpentligvis gjøre at noen av dem slår skikkelig gjennom også i åpen klasse hvor Norge jobber hardt for å komme tilbake til toppen.

Talent og oppfølging er en ting. Men de som eventuelt skal klare å ta det store steget fra høyt juniornivå til verdenstoppen i åpen klasse må ha en voldsom entusiasme og tro på at det nytter, og de må sørge for å få masse internasjonal matching. NBF ønsker å bidra til dette så godt de kan, men enkeltspillere må regne med å betale noe av prisen selv, selvsagt i form av egenarbeid med bridgen, men også i kroner og øre. Sånn er det nok bare. Noen kan dog kanskje lykkes lettere via å komme seg inn på sponsede lag. En gladnyhet akkurat idet jeg skriver på denne artikkelen er at nevnte Harald Eide sammen med Christian Bakke og Lars Arthur Johansen skal spille på ett sponset lag i US Summer Nationals i Toronto som starter 20.juli, og Tor Eivind Grude-Kristoffer Hegge på et annet! Dette er gode nyheter. Våre unge spillere må komme seg ut for å få matching mot de beste!

Denne artikkelen er ikke for å skremme eller for å antyde at vi ikke har en sjanse! Langt ifra! Men det er klart at med slike kår for mange av nasjonene Norge skal ut å konkurrere med så ligger vi litt dårlig an fra start. Det jeg viser til her med hensyn til hvordan det satses rundt omkring i verden bør imidlertid sette situasjonen for norsk bridge internasjonalt i et litt annet perspektiv for dem som har lett for å kritisere når resultatene ikke her helt topp, enten i juniorsammenheng eller i åpen klasse. Og det er sjelden Norge gjør det direkte dårlig, i alle fall i juniorklassen. For Norge har alltid fått frem bridgetalenter, og det har også skjedd de siste årene. Vi har stor entusiasme både blant de unge spillerne og i støtteapparatet. Vi har dyktige folk som er villige til å jobbe med de yngre. Vi har en historie som sterk bridgenasjon både i juniorbridge og åpen klasse.

Hvis vi bruker alle krefter og drar i samme retning så tror jeg Norge fortsatt skal kunne gi utlendingene knallhard kamp ved bridgebordet!

Store deler av verdenseliten har flyttet seg over til Toronto der Summar Nationals starter 20.juli. For mange blir det en fin oppkjøring til VM (Bermuda Bowl, Venice Cup og Seniors Bowl) som spilles i Lyon, Frankrike i neste måned. 

Som vanlig i US Nationals spiller nok Helness-Helgemo og Brogeland-Lindqvist for sine respektive proff-lag. Det vil nok delta flere nordmenn der borte. Vi vet at Tor Eivind Grude- Kristoffer Hegge skal spille på et sponset lag, og Harald Eide, Lars Arthur Johansen og Christian Bakke på et annet lag med sponsor .

Vi kommer selvsagt til å følge med hva som skjer i Toronto, og det spilles i ti dager. Hovedturneringen er Spingold Teams, men det er en rekke andre turneringer også.

Mesterskapssiden kan du finne her.

Jeg har lenge hatt et fint spill av Marianne Harding fra en turnering under EM Montecatini i juni på blokka. Det illustrerer ganske godt forskjellen på de forskjellige spilleformene, lagkamp (IMP), parturnering og BAM (Board-a-match). Først litt om hva som er hovedforskjellene på disse turneringsformene.

Se Marianne Harding "tryller" stikk (litt lenger ned i artikkelen)

I lagkamp teller som kjent de store spillene mye mer enn småspillene. Det skyldes utregningen, IMP-skalaen. Hvor stor forskjellen på scoren for resultatet ved de to bordene er avgjør hvor mange IMP det blir: stor forskjell = mange IMP. Derfor setter lagkamp store krav til parets meldesystem, for finner man fine slemmer (eller unngår dem når det er snakk om dårlige slemmer) så er mye avgjort. Det er klart at også i lagkamp betyr småspillene og ekstrastikkene noe, og med den nye IMP-skalaen så teller også små marginer mer enn før. Tuller man bort mange ekstrastikk så blir det tapte VP av det etter hvert. Men i lagkamp er det først og fremst viktig å gjøre det riktige på de store spillene, dvs. få fatt i de store scorene.

I parturnering teller alle spill likt. Om du bommer på et enormt spill, for eksempel går bet i en storeslem så er det like mange Matchpoints å spille om i neste spill som kanskje er en delkontrakt. Å få tak i ett overstikk i en 2 ruterkontrakt i stedet for akkurat åtte stikk kan altså gi like mange ekstra poeng som om du vinner en 7 grandkontrakt i stedet for å gå bet! Alle spill teller likt! Dette gjør parturnering mer intenst, eller det blir intenst på en annen måte - hele tiden!

Board-A-Match (BAM) er en annen intens turneringsform. Mange sammenligner det med parturnering. Det er litt riktig, men ikke helt. I BAM scores det som parturnering, men det er lagkamp hvor det scores som parturnering kun mot motstanderlagets score ved det andre bordet. Parturnering ved to bord, liksom. Dermed blir det noen andre hensyn å ta enn i parturnering hvor man sammenlignes med de som sitter samme retning ved en mengde bord.

I BAM er det slik at enhver forskjell i score gir tapt/vunnet spill. For eksempel +110 ved det ene bordet og -100 ved andre er vunnet spill, 2-0, like mange poeng vunnet eller tapt som om forskjellen var flere tusen poeng! Dette gir en enorm intensitet, alle spill teller akkurat like mye. Dette gir lag med typiske kortspillere en fordel. Systemet betyr noe, men langt i fra så mye som i lagkamp.

Jeg har veldig sansen for BAM. Dessverre så spilles det ikke BAM så ofte. I høstmesterskapet i USA spilles det imidlertid flere BAM-turneringer, bl.a. hovedturneringen Reisinger. Under den norske bridgefestivalen spilles det en turnering med enda en variant for utscoringen, såkalt Patton. Der er BAM-elementet det viktigste, men en vesentlig del av lagets oppnådde VP i kampen avgjøres av en ting til, totalscoren. Dermed kan man ikke som i BAM, i spill som synes tapt med de antall stikk det ser ut til å bli, gi en liten F i om kontrakten vinnes eller ikke, og heller gamble på flere stikk, overstikk, med fare for å gå bet så det suser. Av og til i BAM så er det nemlig slik at med ganske stor sikkerhet kan si at å notere +400 i 3 grand ikke kan være annet enn tapt spill, og da kan man like godt prøve på overstikk med fare for å gå for eksempel fire bet. Fire bet, -200 og ni stikk +400 vil gi samme score, 0-2! I et slikt spill i parturnering er det kanskje klokt å ta de +400 likevel, for kanskje gir det 20% som kan være godt å ta med seg videre. Så det er en vesensforskjell på parturnering og BAM også.

I Patton kan man ikke tenke bare som i BAM for ofte da en vesentlig del av VP'ene i kampen avgjøres av totalscoren på alle spillene som blir spilt i kampen. Dermed må man ta hensyn til enda en faktor: å beskytte de store scorene samt unngå store minusscorer.

Det spillet jeg skal fortelle skjedde i en sideturnering under mesterskapene i Montecatini. Det var BAM-scoring. 

Marianne åpnet som syd med 2 kløver og fikk 2 ruter fra nord. Hun sa 3 kløver, og da nord introduserte sparfargen forslo hun 3 grand. Det kan diskuteres hva som er riktig i den situasjonen, 3 grand eller 4 spar, men spesielt siden det er BAM er det selvsagt fristende å satse på grandkontrakt. 

Vest hadde et vanskelig utspill mot 3 grand, og han gikk kanskje litt vel mye for "gull" da han valgte sin sterkeste major, spar (som var meldt av nord) i stedet for hjerterutspill som trolig de fleste ville valgt. Det var en kanonstart på spillet for Marianne da hun vant første stikk for spar dame.

Hun testet kløveren og fant ut at det var seks enkle stikk der, og elleve sikre- Dermed kunne hun enkelt etablere ruter knekt med ruter ess, ruter dame for det tolvte. Pluss 690 er selvsagt et kanonspill, og merk at om motparten ved det andre bordet er i 4 spar er det normalt kun ti stikk der.

Men nå var Marianne på jakt etter absolutt ALT!

Hun så etter det litt sære sparutspillet for seg en svindelvariant kombinert med kanskje en skvis hvis utspilleren også hadde ruter konge. Etter en kløverrunde spilte hun ruter dame! Den burde nok vest ha stukket, men da han kanskje hadde et fåfengt håp om at makkeren kunne komme inn la han liten. Så ruter dame vant stikket og tolv stikk var sikre uten at forsvaret hadde fått noen stikk så langt. Marianne kjørte i gang med kløverstikkene. Etter de var brukt opp tok hun for ruter ess og hjerter ess, og dette var igjen:  

I diagramsituasjonen spilte hun hjerter til kongen, og vest var "toast". Enten måtte han gi spillefører de to siste i spar, eller kaste ruter konge slik at ruter knekt og spar ess ville gi de to siste stikkene, tretten stikk! Pluss 720 var selvsagt vunnet spill, 2-0.

Da dette spillet ble presentert for meg ble det sagt at det er et typisk BAM spill. Det er bare delvis riktig. Riktignok er mye gjort i BAM om man finner riktig kontrakt sånn som 3 grand var her, da slår man de ved det andre bordet om de er i 4 spar. Hvis de også spiller 3 grand kan det bli 1-1 på spillet, men da Marianne fikk sparutspill fra vest var hun temmelig sikkert sikret 2-0. Så der stopper BAM-faktoren litt, men man vet jo aldri, det kan jo ha skjedd det samme så langt også ved det andre bordet. I så fall kan det å ta det trettende stikket være verdifullt, men det siste, vakre stikket hun vant er mest sannsynlig ikke verd noe i BAM. Det er kun verd at du "gnir det inn", 2-0 med sløyfe, liksom.

I parturnering derimot ville det være en større sjanse for at den siste tryllingen kunne gi noen ekstra poeng. Å være i 3 grand i parturnering med disse kortene sikrer et godt spill. Da hun fikk spar ut og kunne uten fare sikre seg tolv stikk var minst 80% sikret. Men det ville vært flere Matchpoints å hente. Mariannes frekkas (ruter dame) med påfølgende skvis ville sannsynligvis ha forbedret parturneringsscoren fra vel 80% til en ren topp, 100%, altså 15-20 % ekstra på grunn av det siste ekstrastikket.

Uansett turneringsform: et vakkert spill!