Danmarks Bridgeforbund arrangerer i pinsen Nordisk Mesterskap i åpen klasse og dameklassen i Horsens. Norge stiller selvsagt i begge klasser.

Nordisk blir våre to landslags viktigste internasjonale oppgave i år siden Norge ikke er kvalifisert i noen av klassene til VM i Frankrike i august. Årets nordiske mesterskap er likevel kun en av flere internasjonale opptredener for spillerne i landslagskaptein Christian Wennerøds tropp i åpen klasse, og damelandslagets kaptein Tormod Rørens tropp for landslagsaktuelle damespillere. Mange av de spillerne og andre nordmenn blir også å finne på startlistene i åpent EM i Montecatini, Italia litt senere i juni.

Den kanskje viktigste måten å satse på for våre representasjonsspillere er å sørge for internasjonal matching. Landskampen mot Nederland forleden var et nyttig tiltak i så måte, og slikt gir utvikling.

Det kan virke som spillerne i de såkalte bruttotroppene er interessert i og villige til å reise for å få den nødvendige matching. Det som kan begrense det er selvsagt økonomi, og slik situasjonen er vil det koste endel for den enkelte å være med på satsingen.

Målet for våre lag bør definitivt våre å klare en topp-6 plassering i EM 2018 da det må til for å kvalle til VM i 2019 (Bermuda Bowl og Venice Cup). Det begynner å bli en stund siden Norge har vært med i Bermuda Bowl nå, men i de siste par EM har vårt lag i åpen klasse luktet på topp-6. I bridge-OL i Polen i fjor viste damelandslaget vårt at det har nivået inne, så det er på tide med en bra EM-plassering og dermed retten til å spille i VM.

Først er det altså Nordisk Mesterskap. Der går vel Norge for gull i begge klasser, og selv om det ser veldig åpent ut er våre lag blant favorittene. I begge klassene tror jeg Sverige blir hardest å slå.

På Danmarks Bridgeforbunds hjemmeside finnes informasjon via denne linken.  Norge stiller med disse lagene:

Åpen klasse

Per Erik Austberg – Jan Tore Berg, Fredrik Helness – Thor Erik Hoftaniska og Glenn Grøtheim – Petter Tøndel. NPC er Christian Wennerød, og Jon Egil Furunes er coach.

Fredrik Helness - ung debutant på landslaget

Det skal bli spesielt interessant å følge landslagsdebutant Fredrik Helness. Vi tror på en god innsats av unge Helness i Danmark. Hans makker Thor Erik Hoftaniska er en erfaren ringrev og vil helt sikkert sørge for at Fredrik får den riktige balansen i det med selvtillit. Det er sikkert ikke noen ulempe at mamma Gunn spiller er på plass da hun skal spille på damelaget.

Dameklassen

Ann Karin Fuglestad – Marianne Harding, Gunn Helness – Ida Wennevold og Gunn Tove Vist – Toril Heskje. NPC for damene er Tormod Røren. Furunes vil fungere som coach også for det laget, og han blir dessuten hovedleder for hele troppen.

Alle lagene skal spille to kamper mot hver av de andre nasjonene. Nordisk starter fredag 2.juni og avsluttes søndag 4.juni.

NEI! 

Europa er en verdensdel. Verdensdelens territorium fordeler seg på 46 suverene stater.

European Union er heller ikke ett land, på samme måte som USA - også en union - faktisk er å betrakte som en nasjon. Det er da en stor forskjell her fortsatt? Uten å starte en diskusjon om EU, eller ved hjelp av historiske, kulturelle og politiske facts forsøke å forklare at Europa faktisk fortsatt er en haug med veldig forskjellige, selvstendige nasjoner, må det være lov å si imot amerikanere som tydeligvis har begynt å se på Europa som en nasjon.

Disse tankene kom da jeg leste en tråd på bridgesiden www.bridgewinners.com i forbindelse med at USA har kvalifisert sine lag til VM i Frankrike i august.

USA har i alle år hatt retten til å stille to lag i hver klasse i VM. For alle andre enn amerikanere har det virket litt pussig og kanskje urettferdig. Men vi har stilltiende akseptert det. Jeg, og mange med meg, blir dog litt irriterte når amerikanerne seriøst sier de har for få lag med, og at det er urettferdig at Europa kan stille med så mange lag! Riktignok er USA en av verdens største bridgenasjoner, og med sin enorme bredde i toppen muligens også verdens beste bridgenasjon. Men arrogansen er til å bli kvalm av når de på ramme alvor uttrykker at de synes de er så gode at de burde få ha med enda flere lag enn de to lagene de allerede har etter de eldgamle reglene.     

USA 2: Grue, Pepsi, Fleicher, Moss, Martel og Rosenberg.

Etter at team Nickell (Nickell, Katz, Meckstroth, Rodwell, Levin og Weinstein) vant retten til å være USA 1 i Bermuda Bowl, sikret team Fleicher seg retten til å være USA 2. Nickell er utvilsomt et av verdens beste lag, men andrelaget er også knallsterkt. Det vil ikke være noen sensasjon om det er USA 2 som til slutt står på toppen av pallen i Lyon.

En annen regel fra gammelt av er at de to lagene fra USA ikke kan møtes i finalen. Så hvis begge er videre etter Round Robin og to Knock Out kamper må de møtes i semifinalen. Dette var vel bestemt slik for at de ikke skulle bli ren USA dominans, og i gamle dager var Bermuda Bowl på en måte å anse som en stormatch mellom USA og Europa. Det var ikke få finaler som ble spilt mellom spesielt Italias The Blue Team og USA.

Er det ikke greit nok sånn som reglene er, da? Jeg er ikke av de (få) som hevder at USA kun burde få stille med ett lag. Men å gå til den andre ytterligheten å si at "vi er jo så gode, vi, at vi burde få stille med flere lag, sånn som Europa" blir litt som da England ikke ville være med i det første fotball-VM fordi de andre var så dårlige at det ikke var noe poeng å arrangere noe slikt mesterskap. 

På Bridgewinners kom det i gratulasjonstråden for USA 2 sin triumf flere kommentarer fra amerikanere som sier de synes det er urettferdig at "bare" to USA-lag får stille i VM. Overaskende nok var det svært få som sa i mot. Her er et par av kommentarene som etter min mening oser av arroganse: 

"Too bad USA is not allowed an extra team."

"One reason Europe has done well is that it is allowed to enter more teams."

Kun en mann sa ordentlig i mot, engelske David Gold. Som en bridgens Dr. Stockmann (En folkefiende) dundret han løs, først med kraftig, engelsk sarkasme:

"It is unfair that countries other than the USA are allowed to compete for the World Championship, yes. Someone fix the rules!"

Gold var videre saklig nok, og han til og med unnskyldte seg for å ha "hi-jacked" gratulasjonstråden. Hans hovedpoeng var at Europa ikke er bare ett land:

 "I don't object to USA getting two teams actually but I am surprised that such educated people talk about Europe as though it is the United states of Europe! (verses the United States of America). When Germany won the last world cup (soccer), do you think we all took to the streets of London waiving Bratwursts!?"

Nettopp! Vi er faktisk fortsatt en haug med selvstendige nasjoner her i Europa. Det kan ta hundrevis av år før vår nasjonale identitet blir at vi føler oss som Europeere heller enn som nordmenn, tyskere, engelskmenn osv., hvis det da skjer i det hele tatt noen gang (jeg tviler).

Vi nordmenn holder med norske lag, og jubler vel egentlig ikke mer om en annen europeisk nasjon vinner enn om en nasjon fra en annen verdensdel står på toppen. Hvis vi ikke gjør det så bra selv så kanskje vi holder litt mer med våre naboer enn andre land, i alle fall kan vi heie på danskene (og finnene og islendingene), og kanskje til og holde med svenskene på noen tidspunkt hvor vi ikke er opptatt av å "hate" dem .

APBF (Asia Pacific Championship) foregår denne og neste uke i Seoul, Sør Korea. APBF er omtrent som EM i Europa og bestemmer hvilke nasjoner som skal få spille i Bermuda Bowl fra sone 6 og 7.I en kamp på tirsdag var det et interessant møte mellom New Zealands stjerneskudd Matt Brown som fylte 21 år for et par dager siden og Patrick Huang fra Chinese Tapei. Huang er intet mindre enn en levende bridgelegende. Han deltok første gang i Bermuda Bowl i 1969 (!), og var på det fremgangsrike laget fra Chinese Taipei som tok sølv i Bermuda Bowl både i 1969 og 1970, da med nyvinningen Presisjonskløver som sitt fremste våpen. I 2014 kåret IBPA (International Bridge Press Accociation) Huang til Bridge Personalty of the Year". Huang har langt i fra slakket av som spiller, han er fortsatt en av de aller beste spillerne i Asia. 

Patrick Huang - verdensklasse i 50 år!

Matt Brown, et bridgetalent utenom det vanlige har kommet som et skudd inn i internasjonal bridge. Hans debut på New Zealands landslag som 20 åring i Polen i fjor vakte oppsikt. Innsatsen endte med delt 5.plass (tapende kvartfinalist) i Bridge-OL etter at Brown var spesielt fremragende da Frankrike ble slått ut i Round of 16.  

Matt Brown - New Zealands største bridgetalent

New Zealand startet APBF-turneringen i Seoul veldig bra, men mot Chinese Taipei ble det bråstopp. Det spillet du nå skal få se var med på å sette standarden i kampen NZ tapte hele 0,92-19,08 VP. Meldingene gikk med Huang som syd:

Brown satt som vest med: 

Hva ville du spilt ut?

Det er kanskje litt naivt å spille ut spar ess som Matt gjorde, men det er ganske menneskelig. Brown håpet nok N/S hadde tatt seg vann over hodet og var kommet for høyt, eller at slemmen var grei nok, men de var uheldige med trumfsitsen. I så fall kan det godt være siste sjanse til å få for spar ess. Men slik hele sitsen så ut var utspillet fatalt:

Nord hadde meldt omtrent som om han hadde stjålet kortene, men lilleslemmen var ikke helt håpløs. Spesielt ikke etter spar ess i utspill! Utspillet ble trumfet, og syd hadde fått godspilt to stikk i den fargen. Det var fortsatt ikke så lett å se hvordan dette skulle bli tolv stikk. Det kan se ut som om det kan gå an å spille god kløverfargen, men da må det stjeles to ganger hos syd, og det blir litt problemer med overgangene for å få hentet stikkene på begge sider. Men Huang viste sin klasse og spilte nesten som om han visste kortene - perfekt timing. Fortsettelsen var kløver ess og kløver til stjeling, ruter ess og ruter til kongen. Da var dette igjen:

Det går godt an å tråkke feil fortsatt, men se hvor elegant Huang tråklet hjem kontakten:

Han stjal nok en kløver med sin nest siste trumf, og dermed var kløveren godspilt. Det var ikke over ennå, men hva skal vest gjøre i det stikket? Hvis han trumfer over må han enten spille spar eller hjerter, og spillefører har nok stikk. Han valgte korrekt å ikke stjele over. Da måtte ikke syd ta for sparstikkene sine. De gir i så fall to hjerteravkast, men så må syd spille hjerter, og det ender med ett stikk i hjerter og trumfstikket til vest. Og hvis syd tar de to sparstikkene og frir seg med trumf vil vest ha ett stikk godspilt i spar, syd er da uten flere trumf. Men Huang rørte ikke sparhonnørene. Han fridde seg med sin aller siste trumf til vests trumf dame. Fra bordet forsvant en hjerter. Nå måtte vest enten spille hjerter unna kongen, eller spille spar slik at syd fikk fatt i de to sparstikkene likevel, med to hjerteravkast til fra nord. 

Plus 1370 for meldt og vunnet 6 ruter på dette spillet var det ingen andre enn den gamle mester som som fikk til verken i åpen klasse, dameklassen eller seniorklassen.

Matt Brown (21) mot Patrick Huang. De gamle er fortsatt eldst!