Lagturneringa i det amerikanske Summer Nationals, "Spingold", er ved siden av Cavendish den konkurransen bridgespillere helst vil vinne. I natt gikk lag Schwatz med blant annet Boye Brogeland og Espen Lindqvist til topps. I finalen vant  de med med sifrene 142 -115 over verdens mestvinnende lag de siste årene. Monaco.



Her er Espen og Boye i kamp mot Fantoni - Nunes i den tredje sesjonen.



Mange norske fulgte finalen. Dette er fra klokka 02:30 på natta og det er bare mine venner. Over 6000 fulgte sendingene.

SESJON 1

Finalen åpnet med tre slemmer på de fire første spillene, to storeslemmer og en lilleslem. Begge lagene startet med sposorparet sitt, så disse kunne bli utslagsgivende. De tre slemmene var alle "lette" å melde, så de gikk ut. 

Så kom dette spillet.



Tor Helness kunne ikke se for seg en hånd der Geir Helgemo ikke hadde en sparhonnør, så han gikk i Blackwood over 4hj. Et ess gjorde han ikke noe klokere, så han bare hoppa til 6ru. Spar ess og hjerterkonge ville vært nok til 7ru, mens den hånda Geir hadde kunne endt med beit. Ron Scwartz i nord spilte ut hjerter og da endte det kjapt med tretten stikk. 
På det andre bordet meldte Graves - Schwatz "bedre" og oppdaga at de ikke hadde sparkontroll. De stoppa i 5ru, men tapte ufortjent 12 IMP.


Dette var et "rart" spill. Det står "ALERT" ved Zimmermanns 3kl, men Moulton passet i alle fall. Det ble fem hvite beiter, men 9 IMP inn da Tor og Geir meldte den opplagte utgangen(3NT)  ved det andre bordet.

Monaco ledet 41-7 etter de seksten første spillene og mange trodde vel at dette ville bli spill mot et mål. Så kom Boye og Espen inn. Sammen med det unge israelske stjerneparet Fisher - Schwartz kjørte de over hhv Helgemo - Helness og Fantoni - Nunes. Schwartz vant de seksten spillene med ikke mindre enn 61-15.




SESJON 2

 Det startet litt heldig for Schwartz da de ikke meldte  5kl over Tor og Geir sin utgang. Det var en hjerterstjeling som beita 4sp og 5kl gikk 500 på det andre bordet. 12 IMP. 




Så vurderer Espen bedre enn Tor Helness. Espen skjønner at makker er på jakt etter 1hj, men han melder 2hj i stedet for å doble opp som Tor gjør. 



Geir spilte ut spardame som vant stikket og skifta til hjerter konge. Den stakk Fisher og spilte mer spar. Nå kunne ikke vest komme inn for å ta vekk bordets trumf, så det endte med syv stikk når mptparten "bare" fikk to i spar, to i hjerter og EK i ruter. 

Espen og Boye melder slik og tar lett mange stikk i 3NT. Nye 12 IMP



Boye melder aktuelt og tøft i spill 22. Han vil ikke la motparten spille 5ru og når Fantoni henger en bjelle på 5hj, ender det med +1050. En underlig vurdering av nord. Hadde han passet, er det sjanse for at syd hadde funnet stampen i 6ru og gått sine to beit.



Her kommer et enda 14 IMP til Boye og Espen.



Boye spiller ut kløver ess og Espen legger svakhet med åtteren. Så ruter ess som Espen legger kongen under. De henter et ruterstikk til og beiter 5sp.



Geir Helgemo aner fred og ingen fare når han starter med hjerter knekt. Noen sekunder seinere står det elleve stikk og 850 på Nord-Syd sin side.

Kampen er snudd og Schwatrz leder med 12 IMP etter halvspilt.

og nå har jeg tenkt å ta bladet fra munnen. Jeg synes jeg hittil har vært snill med både herrer, damer, spillere og ledere, til tross for resultatmessig var mesterskapet en skuffelse for laget i åpent og for damene. Dette er kaptein Christian Vennerød overhode ikke enig med meg i, men det kommer jeg tilbake til. 

Tormod Røren var klar i sin målsetning før EM. Han har sagt at det er på tide at et norsk damelag kommer til Venice Cup og denne gangen hadde han virkelig trua! Laget var langt unna å lykkes, men det er helt greit å ikke nå de målene en setter seg. Ann Karin Fuglestad sa det helt tydelig da jeg intervjuet henne etter mesterskapet. "De andre var rett og slett bedre enn oss denne gangen". Seniorlaget hadde også et tydelig mål. 6.plass i EM og kvalifisert til VM i India neste år. Alle vet hvordan det gikk og jeg gratulerer enda en gang.



EM i friidrett er akkurat over. Den norske innsatsen har vært begredelig, med ett unntak, Henrik Ingebrigtsen. I tillegg til 1500-medalisten er det to andre navn jeg husker. Lukas Udelhofen og Ida Markussen. Disse to eksemplene er i hver sin ende av skalaen når det gjelder å sette ord på forventninger til seg selv. Henrik Ingebrigtsen heiser flagget til topps og er klinkende klar på at gull er det eneste han går for. Alt annet vil være en skuffelse. Udelhofen/Markussen har ikke noe resultatmål for sin konkurranse. De skal prestere så godt de kan og det er mange andre faktorer enn resultatenes tale som er viktig, sier de begge to.

Når det gjelder forberedelser er de også så ulike som det er mulig. 7-kjemperen overnatter i telt og spiser det treneren finner i skogen til henne. Det være seg kreklingsuppe eller tranebærgele. Ingebrigtsen har helt sikkert en detaljert kostholdsplan der ingenting overlates til tilfeldigheter. Når Lukas Udelhofen blir spurt om de mislyktes når Markussen ble nr. 18, blir han forbannet og sier at "Vi har ikke mislyktes, fordi vi hadde ikke noe mål. Vi kommer helt sikkert til å gå på trynet mange flere ganger". 



Dere skjønner sikkert parallellen, selv om det er mange faktorer som skiller norsk bridge og norsk friidrett. I siste BIN skreiv jeg at det var et mål for norske lag å komme til VM ved å bli blant de seks beste i EM. Christian Vennerød sier at dette stemmer ikke, fordi laget i åpen klasse hadde ikke noe resultamål. "Jeg har faktisk vært bevisst på å understreke det motsatte", sier han. "Vi hadde ikke noe tallfestet målsetning for laget."

Det er selvsagt opp til en hver leder å definere sin strategi, men jeg mener at norske landslag i bridge bør og skal delta i VM med jevne mellomrom. Klarer vi ikke det gjentatte ganger, må det taes grep. Vi skal både mene dette og vi skal tørre å si det.
Vennerød slipper kanskje unna at styret i NBF evaluerer han  på prestasjon når han selv ikke har definert et mål, men i  min idrettsverden holder det ikke. Samhold, samhandling, god stemning og fokus på arbeidsoppgaver er vel og bra, men det blir akkurat som med Udelhofen og Markussen. I det lange løp er det resultatene som snakker.

Så skal jeg forsvare Vennerød. Jeg kjenner ikke rammebetingelsene hans godt, men norske bridgespillere konkurrerer med de som har bridge som jobb, ikke hobby. Derfor er det en eneste måte å komme tilbake til toppen på. Det er å spille lange, harde internasjonale bridgeturneringer. Mot de aller beste. I dag er det kun Boye og Espen som gjør dette, Hoftaniska - Charlsen i en viss grad. 

Jeg synes Vennerød må forlange å få en sum penger i støtte til å trene spillerne sine. Legg ned papirutgaven av Norsk Bridge og spar 750.000 kroner pr år. 500.000 av disse kronene bør de to neste årene reserveres spillerne i landslagstroppen og internasjonal matching fram mot neste EM. Hvert par får en sum i reise og spillestøtte, men må forplikte seg til å delta så og så mye. Vennerød peker på turneringene som må spilles og parene leverer et regnskap for å vise at pengene er brukt. Jeg har for eksempel ingen problemer med å forstå at for en familiefar som Nils Kvangraven med jobb og forpliktelser, er det nesten umulig å få råd til å spille de turneringene han burde for å ta det lille skrittet opp han mangler. Med 100.000 i støtte over et par år, hjelper det i alle fall  noe. Spiller de bra, er det pengepremier i belønning. Terje Lie bor i Thailand, også uten millioninntekter (tror jeg i alle fall). Gi han støtte og vis at forbundet virkelig mener at Norge skal ha et landslag i verdenstoppen.

Så må det inn et coacheteam med meningers mot. Geir Olav Tislevold er i min verden en selvskreven leder, men gi han gjerne rådgivere og noen å sparre med. Norge presterte bra i innledende da vi møtte ujevn motstand, men ble delvis avkledd når vi møtte sterke lag i kamper på rad. Her er det selvsagt lys i tunellen, blant annet  kampene mot Israel og Monaco. Det viser at det ikke mye som mangler på nivået, jevnheten er den største utfordringen. Som sagt har jeg fasiten her: "Spill tøffe turneringer mot de beste!"

GEO må våge å ta tak i slemstatistikken til det norske parene,  Kvangraven - Lie noe, men spesielt Hoftaniska - Charlsen. De siste hadde misforståelser over en lav sko og selv om de gjetta rett enkelte ganger, var det i mine øyne mer bingo enn bridge til tider. Gambling og gjetting med dårlige odds er noe som hører hjemme i Casino, ikke ved bridgebordet. Hoffa og Thomas har meldt i BIN de siste månedene, og selv om paret sier at de ikke var maks forberedt og heller ikke uthvilte da de meldte, viser det seg gang på gang at det hjemmesnekra systemet deres har store huller. Det er ikke bare å tro at en kan finne på nye konvensjoner som skal slå etablerte "sannheter" når det gjelder meldesystemer. Det er fint å vite om kortfarger, men paret brenner seg flere ganger på at de vet ikke nok om verken honnørstyrke eller antall trumf de har tilsammen. Her har du etter min mening en jobb å gjøre, GEO!

Her er mitt råd, Vennerød.

Gi deg selv to år og sett krav til at NBF gir deg og spillerne rammebetingelser det kan leves med. Spillere som ønsker  å være i landslagstroppen må forplikte seg til å spille minst to-tre tøffe internasjonale turenringer i året, forutsatt at de får økonomisk støtte. Til neste EM sier du at  "Denne gangen skal vi bli blant de seks beste. Klarer ikke Norge det, stiller jeg plassen min til disposisjon slik at andre som tror de kan gjøre det bedre slipper til." 

 og der heter lagturneringa "Chairmans Cup".

Jeg vet ikke hva svenskene gjør så mye mer rett enn vi, men arrangøren klarte å samle 162 lag til start. Det er nesten firegangen i forhold til vår lagturnering (foreløpig) I Fredrikstad.

Etter innledende kvalifisering, skal de 32 beste lagene ut i sluttspill. Alle best i innledningen var lag "Cooper" med Svein Gunnar Karlberg og fire svensker. Det var en del andre norske lag på startstreken, men kun et lag til "Fists og fury" klarte kutten. I dag begynner sluttspillet.

RESULTATER KVALLIK